CHROMOS CD
(Pro Musica 2007 - PPC 9059)This disc brings together new works for flute and piano from Norwegian composers, performed by Norwegian players. As such, it was all new to me; I had not previously heard any of the works or the performers, and the disc proved to be a fantastic voyage of discovery. Everything about this CD was appealing, from the layout of the CD sleeve and informative programme notes, to the recorded music.(......)
(....) The final track on the disc is Knut Vaage's Fortuna, a comical work with a wonderful sense of fun. The ensemble playing in the opening movement Hoccetus is particularly impressive. the second movement is a very well-written slow movement for alto flute which makes good use of the instrument's dark. The Scherzo reminded me a little of Shostakovich and sounds like it would be enormously fun to play. Switching to piccolo for the end of the movement, this is full of sparkle and mischief. This is followed by a sensuous reverie again, stylishly played with the previous movement. The piccolo returns for the extremely brief final movement, which provides a splash of quirky charm to the end of the work.
I thoroughly enjoyed this CD throughout, and am grateful for the opportunity to have heard these new pieces, all which are of a very high quality, well put together and musically interesting. The standard of playing is consistently good throughout, with some wonderfully expressive moments. The duo playing between the flute and piano is excellent, and both performers are excellent ambassadors for the music they play. Highly recommended.
Carla Rees, The Journal of the British Flute Society, mars 2008
URFRAMFØRING - "KYKLOP" FEBRUAR 2008
KONSERT
Trondheim Symfoniorkester, Eivind Aadland (dir.)
Knut Vaage: Kyklop
Olavshallen 7. februar
SPRIKENDE SAMTID
To norske urfremførelser imponerer i all sin forskjellighet.
(Utsnitt av artikkel, publisert 15. februar 2008)
Knut Vaage imponerer med en musikalsk kamp mellom kaos og konsentrasjon. Kyklop begynner med svake pauker og stortromme, i en tilbakeholden og dus klang, og store deler av stykket er en studie i mørke klanger. Nettopp det litt uklare er en vesentlig side av verket. Vaage skildrer mange typer kaos hvor klangenes tetthet kommer av at bevegelser slår mot hverandre uten å være koordinert, eller av at han legger en stor mengde toner mot hverandre som ikke er konsonerende. Som en kontrast mot dette står det som oftest frem et tydelig melodifragment. Det er ofte korte eksklamasjoner og utbrudd av ideer.
Vaages egen beskrivelse av verket passer ypperlig: «Orkesteret blir i denne samanhengen behandla som eit energiområde, ein organisme i kamp mellom kaos og konsentrert fokus gjennom eit sjåande punkt.» Koblingen til mytologiens verden er altså ikke eksplisitt formidlet i verket annet enn som strukturell idé, nemlig nettopp i brytningen mellom det uordnede og det fokuserte. Ideen gir verket preg av helhetlig konsept, og Vaage bygger et dramatisk spenn gjennom kontraster i dynamikk og densitet, noe som er vellykket på et overgripende formnivå.
Dobbelthet. På et lokalt formplan er jeg ikke like overbevist. I noen overganger mellom musikkens deler uttrykte Vaage bevegelser i ulike retninger, som om musikken sa at den ville fortsette med samme type uttrykk, men så klang materialet altfor nytt i forhold til hva som foregikk. Selvfølgelig kunne en slik dobbelthet være tilsiktet, men undertegnede kom heller i villrede enn at det stimulerte til forundring.
Ellers var Vaages bruk av rytmikk fascinerende. Noen ganger arbeidet han med rytme for å suggerere, typisk hva vi vanligvis tenker som rytme, men andre ganger ga rytmikken musikken en tykkere tetthet; snart var den som en klangfarge, snart kunne den være som en kraft uten at den nødvendigvis lot seg innpasse i et enkelt forhold til musikkens metrum.
Magnus Andersson, Morgenbladet, 15/2-2008
URFRAMFØRING - "SKJULTE SONGAR" DESEMBER 2006
MUSIKALSK DAMPBAD
Konsert
Stavanger Symfoniorkester
Konserthuset torsdag kveld
Dirigent: Stefan Solyom. Solist: John Lill, klaver
Verk av Sibelius, Knut Vaage, Brahms
Brahms-briljans og presis Vaage-urfremføring
Vi hørte det allerede etter få takter i åpningsnummeret, Sibelius' tonedikt Pohjolas datter, at den unge svenske dirigenten Stefan Solyom hadde arbeidet godt med orkesteret: De tunge klangene som er Sibelius' signatur, ble aldri ensfarget. Det mytisk-musikalske stoffet var utarbeidet i detalj, med nyanserikdom og presisjon.
Del av det spennende ved sesongens SSO-program har vært blandingen av nytt og gammelt. Torsdag kveld fikk vi en urfremføring: Knut Vaages "Skjulte songar", et halvtimes langt orkesterstykke der samtlige instrumenter har sitt å gjøre. Den korte prøvetiden tatt i betraktning var dette en gedigen prestasjon av både dirigent og orkester; tempoet var høyt, presisjonen likeså. Det er et stort format Vaage her har akslet, og formatet utnytter det store symfoniorkesterets muligheter.
Klangfargen i de enkelte instrumentgruppene er Vaage en mester i å tydliggjøre. Det er sjelden at en norsk komponist har et så suverent grep om instrumentasjonen. Vaage utvikler forløp nedenfra og opp, fra detaljnivået, og ikke fra en ramme som er satt. Motoren i forløpet tror jeg er skiftningen mellom figur og grunn, de melodiske og det rytmiske: det siste har Vaage en spesiell begavelse for. Idémessig er verket kanskje ikke så stort tenkt, men vi aner en musikktenkning som har med "natura naturans" å gjøre, naturen i dens måte å virke på, og ikke noe som skal representeres. For klang er også lyd i dette verket, dyre- og fuglelyder som gir fantasien ekstra stimulans.
Brahms' store verk ble i sin tid sammenlignet med et dampbad. Det er treffende, ikke minst for første klaverkonsert. Bedre enn de fleste av stjernepianistene greier engelske John Lill å formidle dette. Solid vil man lett si om denne pianisten, som uten enhver fakte sitter der, konsentrert i sin egen tyngde, og bare risler ut av ermet både briljans og bravur. Han er også kjemisk fri for den formentlig åndfulle glaning i taket i langsomme, romantiske partier:
Men det var nettop i den langsomme andresatsen at det begynte å skje ting med tolkningen, etter at førstesatsen ikke på noen måte var bemerkelsesverdig. I de to siste satsen var spennvidden stor. Stefan Solyom var usedvanlig lydhør og årvåken i et tempo som ytters langsomt var på bristepunktet til (ikke) å bære. Lills anslag sitter dypt. Det kommer verken fra fingrene, håndleddet eller armen, men fra magen. Fremføringen var en demonstrasjon av denne for så vidt banale sannheten.
Arnfinn Bø-Rygg, Stavanger Aftenblad, 9/12-2006
CD-NOKON KJEM TIL Å KOMME-OPERA
(Aurora c & p 2006 - ACD 5043 BIT20 Ensemble)
Jon Fosse is a major figure in the modern literature of Norway. Initially establishing his reputation as a novelist, he has largely worked as a dramatist since the mid-1990s and his work has been extensively performed across Europe and in the U.S.A. He has been widely described as the most important Norwegian dramatist since Ibsen. He writes in a very austere fashion, brief speeches often repetitively patterned. Someone is Going to Come (Nokon kjem til å komme) was first performed in 1996. A later Parisian production of the play prompted Le Monde to describe him as “the Beckett of the 21st century”.
Knut Vaage (working in collaboration with Fosse) adapted Fosse’s play as the libretto for his own one act opera, which was premiered in 2000. The text has a distinctive poetry, creating through its highly patterned language a powerful exploration of the tensions inherent in human relationships; it occupies a theatrical idiom which, paradoxically, straddles the boundaries between realism and absurdism. It presents an elemental theatrical situation in simple language.
A man and a woman seek - so they say and perhaps so they believe - to be alone together; they have bought a very isolated old house near the sea; we know nothing of them, they are called simply ‘He’ and ‘She’. The tensions in their relationship are hinted at; another character (‘The Man’) appears briefly. The house, which was formerly occupied by the grandmother of ‘The Man’, is gradually revealed to contain disturbing reminders of its previous occupants – from photos on the walls to an unmade bed, right down to an unemptied chamber pot. ‘The Man’ makes a pass at ‘She’. The cracks between ‘He’ and ‘She’ widen.
Vaage’s setting employs an eight-piece ensemble: viola, flute, clarinet, bassoon, double bass, cello and two percussionists. The instrumental resources are well used; the instrumental intimacy aptly but powerfully evokes the jealousies and fears of ‘He’ and ‘She’, the laughing, disturbed menace of ‘The Man’. Perhaps, though, one might have hoped for a little more by way of musical evocation of the surrounding emptiness.
All three singers give intense, compelling performances, sustaining the tension throughout. Siri Torjesen, well known for her work in contemporary repertoire, and Ketil Hugaas, experienced operatic performer, work particularly well together and are utterly convincing in their presentation of the central relationship. They disturb and move the listener in equal measure. Though Nils Harald Sødal has a less prominent role, he handles it very persuasively, not least in his long set-piece towards the end of the opera, which is a minor masterpiece of menace and dramatic pacing.
Someone is Going to Come moves to a memorable conclusion, musically speaking, which I wouldn’t want to give away any more than I’d want to reveal the ending of a detective story I was urging someone to read.
This is a chamber opera of authentic quality, which makes a real virtue of the limitations of the genre; it is a powerful study in psychological claustrophobia, in the quasi-Pinteresque threat of the outsider who seems essentially an externalisation of the dynamics which govern the relationship between the other characters.
The CD comes very handsomely packaged, with a full libretto in both Norwegian and English translation.
Glyn Pursglove, musicweb-international, august 2006
VÅGALT VAAGESTYKKE
Operaversjonen av "Nokon kjem til å komme" er så tydelig at den nesten virker reaksjonær. Med sine ordgjentagelser og sin lek med stavelser er Jon Fosses Nokon kjem til å komme i utgangspunktet en musikalsk tekst. Men det som i ordenes verden virker som poetiske gjentagelser, er i musikkens verden selve grunnlaget for komponistens arbeid. Musikk er i sitt vesen repeterende. Hvis den ikke hadde gjentagelser, ville musikken bare blitt det rene kaos. En oversettelse av Fosses ordmusikk til klingende samtidsmusikk lar seg derfor nødig gjøre uten at musikken blir noe skuespillet ikke var. Men så handler heller ikke oversettelse om meddelelse, men – som Walter Benjamin sier i essayet "Oversetterens oppgave" – "om å finne den intensjon i [oversetterens] språk som vekker et ekko av originalen."
Gold. Selv om Knut Vaage samarbeidet tett med Fosse da de utarbeidet librettoen, må Vaages operaversjon av stykket – ferdigstilt i 2000 – med nødvendighet bli noe annet enn et skuespill. Fosses tekst er gold, og det er også Vaages musikk. Men ekkoet av Fosse har vokst i Vaages opera, slik at musikken tilfører teksten noe nytt.
Skuespillet handler om Han og Ho. Vi får ikke vite stort om bakgrunnen deres: De to ankommer til et hus, hvor gleden over å være alene viser seg enda tydeligere i redselen for at noen skal komme. Selvfølgelig kommer noen. Mannen kommer, og illusjonen om parets fullkommenhet som en tosomhetens øy blir slått i stykker.
I skuespillet trer forfatterens forklaringer tilbake, og det ville sikkert vært et naturlig valg for mange komponister å skrive musikk som ikke kommenterer teksten, men som lar det være opp til lytteren å tolke de tomme replikkene. Vaage griper derimot inn og tolker teksten. Musikken kan nesten karakteriseres som romantisk i alle sine instrumentale stemningsskildringer: Den blir klangen av rollefigurenes følelsesliv.
Musikken kan nesten virke reaksjonær i sin ordmaling og sine karakterbeskrivelser, men er ikke tiden inne for å søke tilbake i tiden igjen? Har vi ikke fått tilstrekkelig mange samtidsoperaer vi ikke skjønner bæret av?
Usympatisk. Ketil Hugaas og Siri Torjesen transformerer rollefigurene sine på en imponerende måte. Han, som er en kraftig bass, synger til å begynne med mye i høyt register, for å trøste Ho når hun er nervøs for at noen skal komme. Den smigrende presentasjonen er forutsetningen for at Han senere oppfattes som så skremmende når han vender seg mot partneren og gir henne skylden for at noen kom.
Også Nils Harald Sødal maner frem en selvsikker og usympatisk person i sin gestaltning av Mannen. Men rollefigurer blir ikke sterke uten at de har godt materiale å arbeide med, og i en kammeropera holder det ikke med en glimrende libretto. Vaage tegner et rikt landskap gjennom sin fantasifulle instrumentering av partituret, og rollefigurene gis mulighet til å uttrykke sine sinnstilstander i talende melodilinjer, samtidig som ensemblet foregriper, kommenterer og reflekterer over utfallene.
Et diskutabelt punkt ved Vaages tolkning er imidlertid alle gjentagelser han bruker. Fosses tekst er som sagt i utgangspunktet repetitiv, og når Vaage lar ting gjentas ned på stavelsesnivå, ofte i energisk dialog mellom Han og Ho, balanserer musikken mellom å være smakløst psykedelisk og en overbevisende beskrivelse av en person i mental ubalanse. Men uansett hva man måtte mene om den saken, er det bare å gratulere Vaage for måten han har bygd opp sitt psykologiske drama på.
Magnus Andersson, Morgenbladet 12/5 2006
VELLYKKET MUSIKALISERING AV JON FOSSE
Operaen "Nokon kjem til å komme", som er bygd over Jon Fosses kjente drama, ble godt mottatt da den ble urfremført i 2000.
Nå er den spilt inn av BIT20 Ensembel under Ingar Bergby, med Siri Torjesen og Ketil Hugaas som hun og han, og Nils Harald Sødal som mannen som ødlegger den planlagte idyllen.
Knut Vaage, som også har utarbeidet librettoen i samråd med Jon Fosse, gjør nettopp det som fort kunne blitt platt: Han tonemaler og utbroderer både teksten og underteksten gjennom musikalske gester og klang, og sjenerer seg ikke for ganske tradisjonelle effekter - dramatisk banking, skumle gnissenede strykerflater, en mystisk klarinettone. Og det er ikke en eneste talt replikk her. Noen steder kan det bli ufrivillig komisk, for eksempel når det synges om "ei potte med gamalt piss under senga". Men totalt sett fungerer det overraskende godt, og både sangerne og ensemblet er imponerende.
Verket virker faktisk bedre på cd enn det gjorde på scenen. Da kunne det være overtydelig. Men her forteller lyden alene, og det holder godt.
Tori Skrede, VG, 21/3 2006 (Terningkast 5)
FOSSE SOM OPERA
Jon Fosses teaterstykke "Nokon kjem til å komme" er blitt opera av knut Vaage. Hvordan går det med Fosses musikalske språk?
Jon Fosses dramatikk ser ut til å fascinere blandt annet fordi den gir et renset språk. Selv hverdagens pjatt blir poetisk gjennom manende gjentagelser. Fokus er på en slags angst vi muligens har glemt i sosialiseringsprosessen. Vi er vel alle redde for at noen skal komme. Fosse treffer sikkert mange fordi han foregriper fremtidige tilstander vi bare aner: Uten cv og karriere skal vi en gang befinne oss nakne i Fosse-rom og snakke Fosse-språk i vår senilitet. Men la oss håpe en viss porsjon humor skinner gjennom, og at mørkhudede hjelpepleiere kan minne oss på at livet også var en fest, de årene vi var på høyden. I utgangspunktet er det ingen humor og fest i "Nokon kjem til å komme", selv om det settes frem litt øl på bordet mot slutten.
Tenkt og drømt. Komponisten Knut Vaage er vestlending av samme generasjon som Fosse. Operaversjonen av "Nokon kjem til å komme" varer en time. Kan Fosses musikalske språk fungere i sang og spill?
Ja, men musikaliteten nå blir annerledes.
Vaages modernisme er rik på klanger fra slagverk og xylofon, musikken flyter drømmeaktig av sted. De som oppfatter Fosses dramaer som noe som skjer på et tenkt og drømt plan, vil like denne versjonen. Han og Hun i stykket synges av sopranen Siri Torjesen og bassbarytonen Ketil Hugaas. Mannen som kommer, synges av tenoren Nils Harald Sødal. Åtte musikere fra BIT20 Ensemble ledes av Ingar Bergby.
Lek. Er musikken illustrerende? Til å begynne med. Åpningen kan oppfattes som en idyll med skimrende klanger (les: havet). Så glir det over i angst og alvor. For en stund. Knut Vaage har i andre komposisjoner brukt primitiv skramlemusikk, det skjer også her. En valseepisode, en banke-på-døren-episode, samt overdrevent jamrende sang, innfører komikk.
Det vil overraske gravalvorlige Fosse-fans. Det forargelige funnet av en pissepotte under senga blir en hysterisk komisk scene. Mannen synger rett og slett ned i potta, med rungende etterklang i keramikken.
Musikkens brå skift understreker hysteriet og paranoiaen hos paret i huset. Alt i alt er operaen en nytolkning av dramaet. Det overrasker stadig at Vaages musikk er så rytmisk og dansende, som om denne redselen for at noen skal komme også er en tankelek.
Tron Jensen, Dagens Næringsliv 25/3 2006
KONSERT PÅ SILJUSTØL - FESTSPILLENE 2006
"Konsertens positive overraskelse fikk vi i Knut Vaages "In Between." Moderne klassisk musikk karakteriseres ofte av partier med få toner, men Vaages bruk av instrumentene løfter stykket flere hakk. Det er en fryd å høre Trond Sæveruds presise traktering av fiolinen, samtidig som Røttingen bruker kraft og glød bak klaveret. I samspill en innertier. Stor ros til den 45-årige bergenskomponisten."
Jon-Harald Thorsås, Kulturspeilet, pluto.no, 6/5 2006
KONSERT BOREALIS - BIT20 JUG BAND MARS 2006
(....) Konsertens åpningsnummer, Knut Vaages "Jug Band Rag", er et stykke hvor komponisten har latt seg inspirere av svart musikk fra New Orlean på 20-tallet. Stykket er underholdende - det raspes på vaskebrett og blåses i fløyte - men fremfor alt merker man seg Vaages lekne omgang med rytmer og tempo, og hans utpreget "franske" følelse for klang og instrumentering. Konsertens høydepunkt.(...)
Geir Rege, Bergens Tidende, 13/3 2006
URFRAMFØRING AV "HOKKAIDOS HAGAR" OKT 2005
"Knut Vaage beveger seg i samtidsmusikken med stort overskudd. Det vi tidligere har hørt viser ofte en imponerende fantasi og variasjon, men innenfor en fast og strukturert ramme. Han hører til de samtidskomponister som ikke er kjedelige, til det er hans klangverden for fargerik og avvekslende. Han har en fin evne til å levendegjøre symfoniorkesterets mange muligheter uten å falle for fristelsen til å overlesse komposisjonen med massiv tutti-klang.....konserten har klare strukturer og er særdeles velformet med storslagne fortepartier, men også med delikat orkesterbruk i svake partier....Carl Nielsen gjør inntrykk, men det gjør også Knut Vaage. Vart og vakkert spilte Einar Røttingen "Point of view" som ekstranummer, og Ingar Bergby fulgte opp til slutt med "Tjat" som ekstra orkesterstykke. Morsom og tildels høyrøstet småprat som igjen understreket Knut Vaages begavelse som komponist."
Knut Helbekkmo, Bergens Tidende, 8/10 2005
GRAFFITI, PLIKTNUMMER I BRASSBAND NM 2004
"Befriende norsk pliktnummer i Brass NM....Knut Vaage har laget et hørverdig verk med utfordringer....verket Graffiti er befriende å lytte til av flere årsaker. Komponisten pøser ikke på med effekter og kraft, men våger å lage et toneunivers som utfordrer også på det indre plan. «Det som ikke spilles» lager også et avtrykk. Relieffer og kontraster kan skapes med myke virkemidler. Det er utviklingen av ideene og den musikalske dramaturgien som til syvende og sist betyr noe. Graffiti kan som tittelen sier være flyktig og fragmentert, men bak dette ligger det et dypere budskap. Noen partier er virkelig glimrende komponert: I midten av verket kommer en marsjrytme veltende ut av tette klangblokker. Virkningsfullt! Slutten er også svært god: Knut Vaage tør å lage en neddempet og stillferdig sekvens som samler de musikalske trådene i en logisk og samtidig original konklusjon....Uansett skiller Graffiti godt mellom korpsene, ikke minst er det en utfordring å skape linjer og varme i de kjølige strukturene som komponisten benytter. Men bak den ytre rammen er det varme i fleng. Slik gode komposisjoner ofte byr på. Graffiti av Knut Vaage står ikke tilbake for de mer etablerte komposisjonene for brass band (Gregson, Sparke, Wilby, m.fl.), og det er viktig at norske komponister ser på denne besetningsformen med interesse."
Espen Selvik, Bergens Tidende, 14/2 2004
GRAFFITI CD
(Manger Musikklag, Graffiti GR CD 03)
"....The title-piece, "Graffiti" by Knut Vaage, lasts 12 minutes but also is worth every minute's listening as it developes both logically and enterprisingly and is always accessible. It commences with a swirling line and there's the occasional canoon-like gesture. But though it's slightly improvisational to begin with, it develops ideas compellingly and has well-balanced dramtic shape and form. There's also a persuasive variety of moods and rhythms between its sections, and this stimulating composition would make an exciting test-piece."
Vernon Biggs, Brass Band World, september 2003
TRANSIT CD
(Aurora c & p 2000 - ACD 5019 Portrait CD)
"Knut Vaage (b1961) is an individualist with some of his composing roots in the regular beat of pop & rock, but with knowing awareness of Stockhausen and Cage as well as the earlier key figures of the 20th Century - something of the minimalists, but regularity always overlaid by unpredictable strands, and elements of improvisation which carry transformation 'beyond the limits of jazz' (Tron Jensen).
Three of these recent works date from 1998. Movements for a large sinfonietta-ensemble is 'a minimal paradox: repetitions with countless nuances'. Transit maintains a moderate dynamic level with material in continual flux, 'slowly entangling from something one has got entangled in - we are really in transit'. Jug Band Rag extends the jazz-inspired neo-classicism of Hindemith, suggesting the made-instruments of primitive bands. Hexa for string sextet (1995) begins with rhythmic, life-affirming power, but finishes with unexpected, pessimistic lethargy, 'laying down to die' in a hesitating end, reminding me of the equivocal conclusions of movements in Sibelius 4 and Nielsen 6.
An invigorating collection of recent compositions by an active member of the new music fraternity in Norway, based in Bergen, where the excellent, flexible BIT 20 Ensemble was founded in 1989 to promote cultural exchange between diverse cultural groups and peoples. It has appeared in London's Barbican Centre with its chief conductor Ingar Bergby, and is engaged on a series of recordings of recent Norwegian music, welcome as Norway is the Scandinavian country whose composers are least known in UK. Good performance and production values make this an attractive CD to seek out."
Peter Grahame Woolf, MusicWeb UK, November 2001
Operaen NOKON KJEM TIL Å KOMME på Ultima 2000
"Fredag gikk startskuddet for Ultimafestivalen. Det mest anslående var Knut Vaages opera Nokon kjem til å komme til tekst av Jon Fosse."
Idar Karevold, Aftenposten
"Mer slikt takk! Nokon kjem til å komme er på mange måter en spartansk opera. Tre sangere på en svært enkel scene, en kompakt libretto, ingen store fakter. Men musikken bærer dramaet, og gjør det rikt."
Astrid Kvalbein, Verdens Gang, 08/10-2000
"Prosjekter er dristig – men resultatet som hadde premiere i Oslo på fredag er på mange måtar vellukka. Vaage har skrive musikk som nett ikkje freistar å mima Fosses særeigne, repetitive stil, men som likevel matchar teksten – med eigne middle."
Peter Larsen, Bergens Tidende, 08/10-2000
"Blinkskudd for Fosses og Vaages Opera. Knut Vaage overbeviser i sin debut som operakomponist, han tydliggjør og stiliserer Jon Fosses tekst og gir sangerne noe å bryne seg på."
Halvor Fjermeros, Klassekampen, 09/10-2000
"This musically inventive and dramatically tense work was well received and deserves a wider hearing."
Matthew Rye, BBC Music Magazine, februar 2000
"Vaage's treatment of Jon Fosse's play about a young couple that moves into a house beset by spririts of its former inhabitants has theatrical pulse and achives probing instrumental effects despite an orchestra of only eight players. There's room for more grateful vocal writing, but Someone Is Coming revealed a promising dramatic talent."
George W. Loomis, International Herald Tribune, 11/10-2000
JKL: 8-10 DECEMBER CD
(JKL 8-10 December 1998 ALBEDO
ALBO14CD)
"The initials identify a Norwegian trio: Jørgen Træen, Knut Vaage, and Lars-Erik ter Jung, respectively contributing electronics, piano, and violin to imrpovisation sessions which subsequently became the raw material of these studio treatments. The result is an impressive electroacoustic collage ranging in mood from waspish scratchiness to melancholic impressionism. Thecompositional process has created a remarkable sense of depth and dramatic movement by foreshortening acoustic events, or by getting them to recede from distinct definition into the far distance."
Julian Cowley, The Wire, november 1999